Å bli den kirka vi drømmer om

I mange år har jeg sittet på sidelinja og klaga over kirka og kristne organisasjoner. Jeg tviler på at jeg kommer til å slutte å kritisere deler av hvordan kirka fungerer. Men jeg ønsker også å være en del av den bevegelsen som Shane Claiborne mener at vokser frem… …en generasjon som slutter å klage over den menigheten de ser, og heller blir den menigheten de drømmer om.

Jeg drømmer om en kirke hvor nåden står i sentrum. En kirke som kan komme oss i møte når vi har tryna i grøfta. En nåde som lar oss reise oss igjen, stå rakrygga og tilgitt. Med en reell sjanse til å prøve på nytt.

Jeg drømmer om en kirke som våger å snakke sant om alle aspekter ved livet, også det som er ubehagelig.

Og jeg drømmer om en kirke som stiller krav, en kirke som utfordrer oss til å leve som disipler. Som radikale etterfølgere. For det er det Jesus utfordra oss til å være. Magnus Malm understreker dette: De første ordene Jesus sier til sine disipler, er: "Følg meg!" Ikke: "Tro på meg".

Men jeg innser til min store skuffelse, at mitt eget disippel-liv lett blir store ord. Og lite handling. Jeg syns det er vanskelig, for jeg veit ikke helt hvordan jeg skal være en radikal etterfølger. Hvordan kan vi i praksis bli den kirka vi drømmer om? Og ikke bare gjemme oss bak kritikk mot den kirka vi ser..?

Utfordringen er gitt.