Begynnelse på en merkelig sommer

Sommeren 2008 endra livet mitt. Det er en klisje, men det er en grunn til at vi har klisjeer.. Gud kom meg i møte på en ufattelig sterk måte. Det begynte med en tydelig, men absurd beskjed om å reise på fjellet. Aleine. For å bruke tid sammen med Gud. Uten at jeg helt forstod hvorfor.

Jeg har så vidt begynt å skrive om opplevelsene fra i sommer. Her er et lite utdrag fra hvordan det var å være på fjelltur, den første dagen.


Bilturen oppover mot Dovre var lang og kjedelig, og jeg syns stadig at det hele var sånn passe tåpelig. Jeg ante ikke hva som ventet meg, men forventningene var lave. Da jeg var fremme og hadde parkert bilen, gledet jeg meg litt allikevel. Bare fordi det var bra vær, og fordi det alltid er godt å være på fjellet. Jeg tar på meg ryggsekken, og begynner den første tunge etappen innover mot Snøhetta. Det er helt greit å gå der, men jeg ser ikke helt poenget med turen.

Etter noen hundre høydemeter, kommer jeg opp over tregrensa. Fjellheimen ligger foran meg. Og det er ikke den vanlige ærefrykten som møter meg mest. Den kommer den også, for det er så voldsomt. Så ekstremt og så flott. Så ufattelig stort, så vakkert. Fargene er fantastiske i klarværet, og jeg ser ingen ende på fjellene. Det er en mektig følelse. Og jeg føler meg bitteliten på en god måte.

Men den ærefrykten som treffer meg mest i magen, det er Gud. Han har skapt alt sammen, hver stein, hvert gresstrå.. Og når Han har skapt alt dette, så aner jeg litt av hvor stor Han er. Han er allmektig, uten begrensninger, kan gjøre hva Han vil. Og det Han velger å gjøre, det er å bruke tid på meg. Han velger å bruke tid med meg! Han velger å investere i meg. Han velger å bruke tid til å rydde opp i mitt lille liv. Det slår meg så sterkt, og jeg storsmiler. Gud som har skapt det landskapet jeg går i, Han velger å se meg, jobbe med meg, virke i meg.

Når jeg labber innover, er det ikke som om Gud går ved siden av meg, som vi så ofte snakker om. Gud er ikke der som en på min størrelse. Men Han er tydelig tilstede. Det blir en sterk opplevelse av å gå i(!) Gud. Gå i en størrelse som er så uendelig stor, -gå i Hans hellige nærvær. Som om Han omslutter meg, med sin godhet, hellighet og kjærlighet. Jeg er i Gud når jeg går på de stiene som Han har skapt. Og Han er der. Ikke som en vanlig turkamerat, men allikevel som en jeg kan snakke til, som om jeg kunne se Han. Hele turen innover småprater jeg med Han, og har det veldig godt. Jeg får aldri noen følelse av å være aleine eller ensom. Gud er der. Jeg tviler ikke et sekund.