Lovsang og klagesang på Skjærgårds

Fantastisk flott å få lov å være med som medarbeider på Skjærgårds i år.
Se Vårt Lands dekning av noe av det viktigste som skjer på øya.

Begynnelse på en merkelig sommer

Sommeren 2008 endra livet mitt. Det er en klisje, men det er en grunn til at vi har klisjeer.. Gud kom meg i møte på en ufattelig sterk måte. Det begynte med en tydelig, men absurd beskjed om å reise på fjellet. Aleine. For å bruke tid sammen med Gud. Uten at jeg helt forstod hvorfor.

Jeg har så vidt begynt å skrive om opplevelsene fra i sommer. Her er et lite utdrag fra hvordan det var å være på fjelltur, den første dagen.


Bilturen oppover mot Dovre var lang og kjedelig, og jeg syns stadig at det hele var sånn passe tåpelig. Jeg ante ikke hva som ventet meg, men forventningene var lave. Da jeg var fremme og hadde parkert bilen, gledet jeg meg litt allikevel. Bare fordi det var bra vær, og fordi det alltid er godt å være på fjellet. Jeg tar på meg ryggsekken, og begynner den første tunge etappen innover mot Snøhetta. Det er helt greit å gå der, men jeg ser ikke helt poenget med turen.

Etter noen hundre høydemeter, kommer jeg opp over tregrensa. Fjellheimen ligger foran meg. Og det er ikke den vanlige ærefrykten som møter meg mest. Den kommer den også, for det er så voldsomt. Så ekstremt og så flott. Så ufattelig stort, så vakkert. Fargene er fantastiske i klarværet, og jeg ser ingen ende på fjellene. Det er en mektig følelse. Og jeg føler meg bitteliten på en god måte.

Men den ærefrykten som treffer meg mest i magen, det er Gud. Han har skapt alt sammen, hver stein, hvert gresstrå.. Og når Han har skapt alt dette, så aner jeg litt av hvor stor Han er. Han er allmektig, uten begrensninger, kan gjøre hva Han vil. Og det Han velger å gjøre, det er å bruke tid på meg. Han velger å bruke tid med meg! Han velger å investere i meg. Han velger å bruke tid til å rydde opp i mitt lille liv. Det slår meg så sterkt, og jeg storsmiler. Gud som har skapt det landskapet jeg går i, Han velger å se meg, jobbe med meg, virke i meg.

Når jeg labber innover, er det ikke som om Gud går ved siden av meg, som vi så ofte snakker om. Gud er ikke der som en på min størrelse. Men Han er tydelig tilstede. Det blir en sterk opplevelse av å gå i(!) Gud. Gå i en størrelse som er så uendelig stor, -gå i Hans hellige nærvær. Som om Han omslutter meg, med sin godhet, hellighet og kjærlighet. Jeg er i Gud når jeg går på de stiene som Han har skapt. Og Han er der. Ikke som en vanlig turkamerat, men allikevel som en jeg kan snakke til, som om jeg kunne se Han. Hele turen innover småprater jeg med Han, og har det veldig godt. Jeg får aldri noen følelse av å være aleine eller ensom. Gud er der. Jeg tviler ikke et sekund.

Å bli den kirka vi drømmer om

I mange år har jeg sittet på sidelinja og klaga over kirka og kristne organisasjoner. Jeg tviler på at jeg kommer til å slutte å kritisere deler av hvordan kirka fungerer. Men jeg ønsker også å være en del av den bevegelsen som Shane Claiborne mener at vokser frem… …en generasjon som slutter å klage over den menigheten de ser, og heller blir den menigheten de drømmer om.

Jeg drømmer om en kirke hvor nåden står i sentrum. En kirke som kan komme oss i møte når vi har tryna i grøfta. En nåde som lar oss reise oss igjen, stå rakrygga og tilgitt. Med en reell sjanse til å prøve på nytt.

Jeg drømmer om en kirke som våger å snakke sant om alle aspekter ved livet, også det som er ubehagelig.

Og jeg drømmer om en kirke som stiller krav, en kirke som utfordrer oss til å leve som disipler. Som radikale etterfølgere. For det er det Jesus utfordra oss til å være. Magnus Malm understreker dette: De første ordene Jesus sier til sine disipler, er: "Følg meg!" Ikke: "Tro på meg".

Men jeg innser til min store skuffelse, at mitt eget disippel-liv lett blir store ord. Og lite handling. Jeg syns det er vanskelig, for jeg veit ikke helt hvordan jeg skal være en radikal etterfølger. Hvordan kan vi i praksis bli den kirka vi drømmer om? Og ikke bare gjemme oss bak kritikk mot den kirka vi ser..?

Utfordringen er gitt.